Christian Krohg vokste opp i Oslo, eller Kristiania som byen het den gangen. Krohg ønsket å bli maler, men gjorde som faren ville og ble jurist. Da han var 22 år gammel døde faren hans. Krohg bestemte seg da for å bli maler likevel, og reise til kunstakademiene i Karlsruhe og Berlin i Tyskland.

I Berlin ble han særlig opptatt av all urettferdigheten i samfunnet, og han tenkte mye på alle de fattige og ensomme menneskene. Krohg bestemte seg for at han ville ta et oppgjør med dette gjennom bildene sine. Han mente at kunsten skulle være en måte å gripe folk på, og gjøre dem klar over problemene.

I maleriene sine viste han noe av nøden og urettferdigheten, slik at folk måtte ta et standpunkt. Krohg mente at kunsten ikke bare skulle være skjønn, men sann, og vise ting slik de var i virkeligheten. I maleriene var Krohg opptatt av å skildre miljøer rundt seg så likt virkeligheten som mulig. Menneskene ble ofte plassert helt fremst i bildet, for at tilskueren skulle få minst mulig avstand til dem.

I 1880 årene malte han en rekke bilder som viste hvordan sypiker slet livet av seg for å overleve. Han ville åpne folks øyne for sosial urett og vise hvor mye nød og undertrykkelse det var. Krohg bruker ganske brede og feiende penselstrøk, med friske og klare farger. Krohgs malerier hører med til en periode i malerkunsten som kalles realismen eller naturalismen som den gjerne blir kalt i Norge.